Kommandantene, fulgt av tusenvis av mennesker, har vandret i tog gjennom 11 stater og lagt bak seg 6000 km (karavanen besto av ca. 200 biler og var 15 km lang). De kom fram til hovedstaden Mexico city den 11 mars i håp om å få lov til å ta plass i talerstolen i parlamentet foran de 206 menneskene som kongressen og senatet består av.
En historisk hendelse som innebærer en grunnleggende bevisstgjøring av urbefolkningens situasjon den dag i dag. Stemmen til de som var her før alle andre fikk for første gang uttrykke seg foran lederne i nasjonen, og de fattigste i dette landet fikk utrykke seg gjennom stemmen til kommandanter i kongressen. Her vandret 23 kommandanter og en subkomandant, lederne til en frigjøringsgerilla, mot hovedstaden for å be om en dialog med regjeringen, og de bærer ikke et eneste våpen. Vi fikk være med på begynnelsen av marsjen, den 24 februar foran katedralen i San Cristobal de las Casas, og vi var vitner til velkomsten de fikk da de kom tilbake med gode nyheter den 1 april 2001 i Oventic. I tiden mellom disse to hendelsene er det klart og tydelig at de sivile støttegruppene fikk ny luft av håp, tusenvis av mennesker kom sammen for å lytte til kjempernes ord og støtte deres kamp, millioner av mennesker sto fram i stekende sol og regnvær for å vise til zapatistene at de ikke står alene.
Folket velger sine ledere
Da kommandantene til Det zapatistiske frigjøringshæren (EZLN: ejercito nacional de liberacion nacional) dro fra høyfjellet i Chiapas hadde de med seg 7 styringsstaver, 7 etniske grupper som med denne symbolske handlingen ville at delegasjonen skulle representere dem, snakke deres ord og føre deres krav til den høyeste toppen av styringspyramiden: krav om rettighet til demokrati, frihet og rettferdighet. Da de kom fram til Mexico City hadde de mottatt 28 styringsstaver til sammen, med beskjeden fra like mange etniske grupper om at det dreide seg om
"et kompromiss for å uttrykke de mest edle motivene til landsbyene i kamp, å regjere ved å adlyde. Vi gir stavene til dere fordi dere har klart å lede inn i det rette spor kravene til våre landsbyer".
Sentralt i alle de 77 offentlige talene som ble holdt under marsjen står ordet verdighet, og oppfyllelsen av tre krav for å fortsette med dialogen, hvorav et av dem er vedtaket av COCOPA-loven (konstitusjonell erkjennelse av indiansk kultur og rettigheter). Presidenten Fox har godkjent dette dokumentet, tilført noen elementære forandringer på tolkningen av loven og sendt den videre til kongressen for å be dem inkludere den i grunnloven.
Ulykke og drappstrusler
Marsjen om Indiansk verdighet fikk enorm oppslukning blant folket og mediene dekket grundig hendelsene og talene til kommandantene og de sivile støttegruppene.
"Vi så at denne bevegelsen er som stjernene i himmelen som mangedobles i det uendelige."
(kommandant Zebedeo).
Marsjen gikk rolig for seg i helhet, bortsett fra noen hendelser som en bilulykke der en politikonstabel som fulgte karavanen ble drept og et par andre hardt skadet. Delegasjonen mottok et par drappstrusler den 26 februar i Oaxaca, og veldig stor motgang fra politikerne Ignacio Loyola Vera (guvernør i Queretaro), som betegnet zapatistene som "forrædere til fedrelandet, fortjenere av dødsstraffen" for å ha erklært krigen til den meksikanske hæren. Salomòn Salgado truet direkte med å drepe zapatistene. Den 8 mars i Cuautle, Morelia, ble talene avlyst fordi en uidentifisert mann ble funnet i karavanen med et våpen. Selv om det var mange i regjeringen som ikke ville lytte til ordene som ble uttalt eller legge merke til folkemassen som støttet zapatistene, (20.000 mennesker i San Cristobal, 20.000 i Oaxaca, 10.000 i Tuxla-Gutierrez, og listen fortsetter helt fram til 200.000 mennesker tilstede på Zocalo i Mexico city), nådde beskjeden fram til mange millioner mennesker som nå følger nøye med bevegelsene til en regjering som ikke kan trekke seg tilbake fra ansvaret de har ignorert i så mange år.
"De store pengenes herrer i Mexico er redde. De vet at levevilkårene til de fleste meksikanerne, og ikke bare til indianerne, er elendig, og dette kan forårsake en oppstandelse (...) Det er redselen til høyrepartiene som forvandler denne marsjen om til en revolusjon (...) Si til Fox at han må lære å styre med folke, og ikke istedenfor folket. (...) De fleste varene har en garanti...det er mer enn det vi indianere har fått".
(Kommandant Zebedeo)
Verdighet, krav til et bedre liv
I talene til kommandantene og representantene for de sivile støttegruppene kom de samme kravene frem i lyset: bevisstgjøring på fattigdommen, mangel på helsetilsyn, problematikken til arbeidsløshet og utvandringen av meksikanske arbeidere til USA for a tjene penger, undertrykkelse og utnyttelse·. "Na er ordet indianer det samme som a være verdig", sa Marcos i en av talene sine foran hundrevis av mennesker som ikke nødvendigvis var indianere selv, men som i-gjenkjente seg selv i kampen til zapatistene. Indiansk verdighet og autonomien til de indianske landsbyene er sentralt i denne bevegelsen i første omgang, ting som blir tatt opp i eksklusivitet i San Andres-avtalen. De sier at de ikke vil ha privilegier, men likestilte muligheter til alle, de vil ha respekt for forskjellene. De vil ikke styrte regjeringen, men ber om en plass i grunnloven, og de vil bli synlige for de rike som styrer landet og som ikke ser levevilkårene de fattige har måttet holde ut med i de siste fem hundre år.
Historisk deltakelse i kampen
Den meksikanske historien er tung med fortellinger om kamp og oppstandelse fra indianerne for deres rettigheter, de var fulltallige under den meksikanske revolusjonen, og selvlysende fakta ryster nå samvittigheten til hele nasjonen:
"Indianerne var tilstede i uavhengighetskrigen, og de betalte deres andel blod for at nasjonen skulle være suveren og uavhengig, men da nasjonen seiret ble de nektet muligheten til å bli en del av den."
(EZLN)
Dette, og problematikken med jorddistribusjon er kjernen til kampen som zapatistene vil sette i rampelyset med denne extraordinære marsjen. En annet problem som enda gjenstår å behandle er salget av meksikansk jord til internasjonale firmaer på premissene til folkegruppene som har bosted i disse landområdene. Forandringen på artikkelen 27 i grunnloven, som nå ga mulighet til de som eide jorda å selge den, førte med seg ødeleggelsen av de kommunitære ejidos'ene som hadde blitt bygd opp gjennom tiden.
"Det denne reformen brakte med seg var divisjonisme og individualisme. Den ødela enheten til bøndene og indianerne. Vi zapatister så denne løgnen, og bestemte oss for å kjempe og konfrontere døden, istedenfor å dø av sult".
(Kommandant Zebedeo)
Congreso Nacional Indigena
Fra 3 til 5 mars ble den tredje nasjonale kongressen for indianere arrangert i Nurio, Michoacàn, der 40 av de 57 landsbyene i Mexico var representert. Der tok de opp temaet om indiansk verdighet og rettigheter. Det ble dannet en delegasjon med representanter fra hele lande for å følge delegasjonen i deres marsj mot Mexico city, og de erklærte deres støtte til den zapatistiske frigjøringshæren. Det var 3.383 indianske representanter tilstede på denne kongressen, 6.473 observatører fra 2 9 delstater i Mexico, og 710 gjester, hvorav 455 fra landet og 255 utlendinger.
"La oss drømme sammen og la oss dyrke håpets frø, samen.
Nå er tiden til de indianske landsbyene kommet,
tiden til demokrati, frihet og rettferdighet".
(fra talene på kongressen)
På kongressen holdt zapatistene en tale som minnet om den historiske skikkelsen Votan-Zapata: "Zapata hadde tatt tilflukt i høyfjellet til det sørøstlige Mexico, og ble absorbert i Votàns sjel (Pacal Votàn, Mayarikets største skikkelse, høvding med ubeskrivelige spirituelle krefter). Votàn-Zapata levde på den tid i røttene til trærne, og han reiste gjennom kvaen helt til det høyeste punktet i barken og ble materialisert i bladene". Votàn blir kalt av Marcos "hjertet og vokteren til landsbyene". Kjemperånden som blir vist av zapatistene henger tett sammen med evangeliet de har fått fra Tatik Samuel Ruiz, det er sant, men det ligger en ubeskrevet mystisk ånd bak bevegelsen som vitner om at denne kampen gjelder om mer enn jordfordeling og politiske rettigheter.
"I dette landet ble vi forent gjennom lidelsen og håpet, og lidelsen og håpet vil tvinge oss til å gå på nytt, på samme måte som i går, som alltid, men nå vandrer vi ikke alene, ikke alene med oss eller alene med de andre (...) lidelsen har knyttet oss sammen, og hvis håpet binder oss sammen, ville det ikke være noe mening hvis vi ikke ble bundet av morgendagen også"
(Subcommandante Marcos)
Hvem er Marcos?
Subkomandanten Marcos, som egentlig heter Sebastian Guillèn, har blitt pekt ut av media som den intellektuelle lederen til zapatistbevegelsen. Det er mange som mener at det er han som styrer hele krigen. Marcos er leder for militæret, EZLN, men er underordnet de 23 kommandantene, som igjen er underordnet de sivile støttegruppene som utgjør det sivile samfunnet. Alle landsbyene som er organisert under zapatismens ideologi har en stemme og er med på å bestemme stegene til bevegelsen.
Den 6 mars i Tepoztlan, Morelia, forklarte "Subben" til folkemassen:
"Marcos (som på spansk betyr rammer) eksisterer ikke, han er ikke, han er en skygge, han er rammen rundt et vindu. Hvis dere ser at bak meg står mine compañeros kommandanter, sjefene mine, da må dere stille dere på den andre siden, der alle samfunnene står og legge godt merke til at når vi ser dem blir bildet presentert bak-frem, de står foran oss.
Rammen til et vindu kan også forvandles til et speil. Jeg er sikker på at hvis dere kikker litt nøye, vil dere klare å se dere selv . Vi er dere. Jeg er deg. Det er dette vi vil at dere skal forstå".
Kampen for bemyndigelse
Det denne bevegelsen har gått inn for gjennom denne marsjen er å gjøre det klart for indianerne og menneskene som er undertrykte at de har rettighet til å føle seg fullverdige medlemmer av nasjonen. På samme tid vil de bevisstgjøre de som lever godt at kampen for frihet i Mexico er langt fra å være vunnet, og de kaller folket til å stå sammen for å kjempe. Kanskje viktigst av alt, marsjen er en kritikk til makthaverne som har prentet og dyrket verdier som ikke tar i betraktning de mangfoldige forskjellene som karakteriserer den mexicanske nasjonen:
"Hvilke som er makthavernes fordommer? For dem er vår historie myter, våre doktriner er legender, vitenskapen vår er magi, vårt tro er overtro, vår kunst er håndverk, våre leker, dans og klær er folklore, vår regjering er anarki, våre språk er dialekter, kjærligheten vår er synd og underverdighet, vår gange er å slepe seg ved bakkehøyde, vår høyde er liten og fysikken vår er stygg".
(Subcommandante Marcos)
Og krigen de erklærer til den meksikanske regjeringen er symbolisert i en setning:
" De misforsto historien til landet vårt: de tok feil når å drepe en indianer ble kalt å evangelisere ham. Nå tar de feil igjen når å drepe en indianer blir kalt å modernisere ham".
(Subcommandante Marcos)
Tilbake til høyfjellet i Oventic sto kommandantene foran menneskene som hadde gitt dem ordre om å tale deres ord foran kongressen i nasjonen. Og de var "litt glade", sa de, "fordi de hadde fullført misjonen som folket hadde gitt dem "med verdighet".